Alojzije Stepinac

Alojzije Stepinac
Erkebiskop og kardinal
Født8. mai 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Zagreb, Østerrike-Ungarn (Kroatia)
Død10. feb. 1960[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (61 år)
Krašić
BeskjeftigelseKatolsk prest (1930–1960), katolsk teolog, katolsk biskop (1934–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Archbishop of Zagreb (Zagreb, 1937–1960)
  • kardinal (1953–1960)
  • titulær erkebiskop (1934–1937) Rediger på Wikidata
Utdannet vedGregoriana
Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe
NasjonalitetKroatia
GravlagtKatedralen i Zagreb
Medlem avCroatia’s Industrious[6]
UtmerkelserKommandør med stjerne av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Saligkåret3. oktober 1998
HelligkåretProsess pågår
Anerkjent avDen katolske kirke
Festdag-
Se ogsåEkstern biografi
Vernehelgen-
Våpenskjold
Alojzije Stepinacs våpenskjold
Alojzije Stepinac på Commons

Alojzije (Aloisius Viktor) Stepinac (født 8. mai 1898 i Zagreb i Kroatia (da i Østerrike-Ungarn), død 10. februar 1960 i Krašić, i husarrest) var erkebiskop av Zagreb og en av Den katolske kirkes kardinaler. Etter å ha blitt erklært som martyr, ble han saligkåret av pave Johannes Paul II den 3. oktober 1998.

Liv og virke

Salig martyr Aloisius Stepinac – Fiume (Rijeka).

Bakgrunn

I første verdenskrig ble Stepinac innkalt til tjeneste i den østerriksk-ungarske hær, og såret og tatt til fange i Italia. I 1919 begynte han ved landbruksskolen ved universitetet i Zagreb. Han mistrivdes og dro hjem for å arbeide på gården, der han ble involvert i katolsk ungdomsarbeid. Han tenkte fortsatt på ekteskap og familieliv for sin egen del. Først i oktober 1924 besluttet han seg for å bli katolsk prest. Erkebiskop Antun Bauer i Zagreb sendte Stepinac til Roma, der han studerte ved det pavelige universitetet Gregoriana i årene 1924-31 og tok doktorgraden i både filosofi og teologi.[7]

Prest, erkebiskop

Han ble presteviet 26. oktober 1930 i Roma av biskop Giuseppe Palica. Han virket deretter som prest i Zagreb. Etter at flere kandidater til stillingen som koadjutorerkebiskop var blitt avvist av politiske grunner, utnevnte pave Pius XI ham til dette embedet i 1934, selv om han ennå ikke hadde oppnådd den kanonisk foreskrevne alder på førti år. Han ble konsekrert av erkebiskop Anton Bauer i Zagreb samme år. Tre år senere, i 1937, etterfulgte han Stepinac Bauer som erkebiskop.

Etterkrigstiden

I september 1946 ble han arrestert av det jugoslaviske kommunistiske regime og etter en omstridt rettergang ble han den 11. oktober 1946 dømt til 16 års fengsel for samarbeid med den kroatiske Ustasja-regjeringen. Han satt i fengsel frem til 1951, og ble holdt som fange resten av sitt liv, etter 1951 i husarrest i Krašić.

Han ble kreert til kardinal av pave Pius XII i 1953 mens han satt i husarrest, men fikk aldri lov til å reise til Roma for å motta den røde kardinalsberetten. Han ble også nektet å reise for å delta på konklavet i 1958.

Stepinac døde av blodkreft i 1960, etter å ha blitt nektet ordentlig legebehandling av kommunistregimet. Det ble også hevdet at det var funnet giftrester i blodet hans, men liket ble aldri frigitt for en uavhengig obduksjon. Dette førte til at Den katolske kirke ga ham martyrstatus.

I 2016 uttrykte Simon Wiesenthal-senteret sin avsky over omgjørelsen av dommen over Stepinac for landssvik og samarbeid med det tysk-støttede Ustasja-styret som satt med makten i Kroatia under andre verdenskrig. «Som ledende katolsk prest i den uavhengige staten Kroatia var det hans ansvar å ta til orde på vegne av Utasjas ofre, ikke å gi åndelig støtte til deres drapsmenn.» Ustasjas deltakelse i holocaust og folkemordet på serbere i et nettverk av konsentrasjonsleire regnes blant andre verdenskrigs verste krigsforbrytelser. En dommer i Zagreb, Ivan Turudic, hevdet at domfellelsen av Stepinac var et brudd på retten til en rettferdig saksgang, forbudet mot tvangsarbeid og gjeldende lov.[8]

Den kommunistisk-jugoslaviske dommen ble erklært ugyldig, og forfølgelsen av Stepinac fordømt av det kroatiske parlamentet den 14. februar 1992, kort etter at landet var blitt uavhengig igjen.

Pave Johannes Paul II saligkåret ham i 1998. Dette høstet kritikk i noen kretser, spesielt i Serbia møtte det motstand: «Før han helgenkåres, skulle vi spørre hvorfor han var taus da så mange forbrytelser ble begått under andre verdenskrig,» uttalte Serbias president Tomislav Nikolić i et møte med pave Frans i Roma i september 2015.[9]

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Alois Kardinal Stepinac, Munzinger IBA 00000000592, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 58021, oppført som Stepinac Alojzije, bl.[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stepinac-alojzije[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Aloysius Viktor Stepinac, Find a Grave-ID 10680, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Večernji list, «Sto godina Hrvatskog Radiše», utgitt 5. april 2003[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Esther Gitman: Question of judgment: Dr. Alojzije Stepinac and the Jews (s. 49)
  8. ^ Simon Wiesenthal Center: Annulment of Cardinal Stepinac Conviction Morally Outrageous and an Insult to Ustasha Victims
  9. ^ Robert Moynihan: The Stepinac case
  10. ^ stepinac, lest 10. januar 2022

Eksterne lenker

  • Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
Forgjenger 
Anton Bauer
 Erkebiskop av Zagreb
1937–1960 		Etterfølger
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Catholic-Hierarchy · Brockhaus Enzyklopädie · Deutsche Biographie · Nationalencyklopedin · BIBSYS · Geni · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC · NLA · NKC · ICCU · BNE · BNE · Munzinger (iba)